LIVSHJELP – HYRDEN OG SAUENE

Andakt av Jan Rettedal, del 1

Salme 23
En salme av David.
En viktig overskrift! Det var nemlig ikke hvem som helst som skrev denne
salmen, men én som var vel kjent med hyrdelivet av egen dyrekjøpt erfaring.

Skjermbilde 2018-01-16 kl. 11.58.33

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.
Vi begynner med siste del av verset: Jeg mangler ingen ting, eller ”meg fattes intet”, som det sto i en tidligere oversettelse. Setningen kan også forstås futurisk: Jeg skal ikke mangle noen ting. Det betyr at vi verken mangler noe i dag eller i morgen eller i overmorgen eller videre fremover. Dette er litt av en bekjennelse av en sau, for en sau mangler alt! Ikke har den klør, ikke har den rovdyrkjeft eller gifttunge, ikke har den kraftfull brystkasse eller sterke bein og vanligvis heller ikke horn. Ikke kan den forsvare seg, ikke kan den angripe eller rømme, for den mangler hurtighet, og når den endelig har fått opp farten, har den ingen utholdenhet. Den har en elendig stedsans og har ikke navn på seg for å være veldig klok. Ikke er den spretten; lammene er spretne så lenge de er små, mens geitene er spretne hele livet. Ikke kan den brukes som trekkdyr, ikke fungerer den som kløvdyr eller ridedyr. Den er ubrukelig, svak og forsvarsløs. Den er ”ingenting”. Og det er ikke en tragedie, men en lykke. For den klarer seg ikke alene. Sauen er hjelpeløs i seg selv. Akkurat som oss. Den er helt avhengig av å tilhøre en flokk, og helst med en gjeter nær seg, for alene er den fryktelig sårbar. En geit, derimot, er mye mer selvstendig og robust og klarer seg godt på egenhånd og uten særlig oppsyn. Mens sauen, også om den er sammen med andre, vil ha bruk for en som passer den. Tapstallene i Norge for sau ”til seters”
uten vakthold, som bonden må regne med, er på nærmere 10 %. I 2014 ble det innhogg på opptil 40 % i enkelte sauebestander på Vestlandet (deler av Sogn) under sommerbeitet på grunn av rovdyrs, spesielt jervens og gaupas, herjinger. Så når hyrden i Luk 15:1ff forlater de 99 (NB: Han forlater dem ikke alene ute på markene, men selvsagt i en nærliggende nattekve) for å lete opp den ene, så handler dette om noe helt annet enn kalkulert risiko – for: Når én sau settes opp mot 99 er det for å få fram viktigheten av den ene! En husdyreier i Midt-Østen på den tid ble ikke godkjent som sauebonde før han hadde 100 sauer! Derfor vil han gjøre alt som står i hans makt for å finne den ene savnede. Som teolog Jan Rantrud skriver: ”Hundre er jo et rundt tall, og fra gammelt av er det akkurat det antallet en måtte ha for å ha status som saue-
eier (med de rettigheter som fulgte med). Forskjellen på å ha hundre sauer eller nittini var derfor mer betydningsfull enn for eksempel forskjellen mellom å eie femti eller nitti, eller forskjellen på å eie to hundre eller tre hundre. Men når det, som her, er snakk om akkurat hundre – grensetallet, så er én sau like mye verd som de nittini andre (…).” (Prekengjennomgang i ”Bibelverkstedet” avisa Dagen) Slik synliggjør Jesus den enkeltes verdi! Hundretallet står for helhet. Fellesskapet er ikke helt komplett uten deg. Noe mangler. Noen mangler. Du mangler! Bedre å mangle alt og være i flokken enn å eie alt og mangle i flokken!

Så første del av verset: Herren er min hyrde. Når en sau kan si at han ikke skal mangle noen verdens ting, så er det selvsagt på grunn av den første havdelen av denne setningen, nemlig: Herren er min hyrde. Det vanlige i denne del av verden var at herren, sauebonden, ikke var hyrde, men hadde innleide gjetere til å passe på dyrene. Gjerne for flere år. Disse kalles for leiekarer. Hadde sauebonden sønner, ble den eldste satt til å lede dette gjeterteamet når han var voksen nok. Senere ”arvet” de yngre brødrene dette ansvaret, både fordi bonden trengte de andre sønnene til andre ting på gården og fordi de slik lærte hverandre opp. På den måten fikk han også som far oppdra og selvstendiggjøre sine sønner og bygge karakter i dem. For gjeteryrket var både ensomt, krevende og ikke uten farer. Både Josef og David ble satt til denne jobben av sin far (1 Mos 37:2; 1 Sam 16:11; 17:15). Faren var den som hadde hovedansvaret for sauene, selv om han altså brukte sin egen sønn som ”mellommann”. Som arbeidsleder. Som sjefs- eller overhyrde. Slik vår himmelske Far gjennom mellommannen, sin Sønn, Den gode hyrde, har ansvaret for oss.
Hver gård hadde en egen hjemmekve hvor sauene oppholdt seg når de var hjemme. Dessuten var det utekveer, som ofte var større fellesinnhengninger i de områdene der dyra beitet. Der delte de ulike gjeterlagene på vaktholdet, slik vi leser om i forbindelse med Jesu fødsel (Lk 2:8).
Når det var tid for lamming, var sauene som oftest hjemme for å gjøre alt arbeidet lettere. Da ble det ofte så travelt på gården at hyrdens sønn like godt ”flyttet” ut i den åpne innhegningen for å være tilgjengelig på døgnbasis (jf. Fil.2, 5 ff). Han fikk jevnlig avløsning av noen av de andre gjeterne, men det var han som hele tiden hadde ansvaret for stell og vakthold. Og det var han som var der mest. Han var også den som forløste flest lam fra de drektige søyene; han ledet altså ”jordmorteamet”. Slik Jesus ”flytter” inn i vår verden og blir vår Forløser!

Når lammene var født, var det hans oppgave å gi dem navn; hver sau skulle ha sitt navn (Joh 10:3; jf Jes 43:1). Og siden han var så mye inne i innhegningen (=sauekveen) i denne tiden, lærte lammene tidlig å skille hans stemme fra de andres (v 4). I ene hjørnet av kveen var det ofte et lite ”fjøs’” eller et enkelt overbygg, hvor sauene søkte ly om nettene og for uvær. Men hyrden lå ikke der. Han lå i inngangspartiet som var uten port, og var slik i egen person en levende dør, et nødvendig hinder. Og han satt med vilje ukomfortabelt for ikke å sovne (jf Sal 121:4). Dermed kom ingen lam eller sauer ut uten at han visste det og ville det, og ingen uvedkommende (rovdyr eller tjuver) kom seg inn uten å måtte passere ham (hvis tjuvene ikke kløyv over gjerdet, da, men da ville han som regel oppdage det på grunn av uroen blant sauene). Det er dette ”dør-bildet” vi møter i Joh.10. Den første tiden var alle de nyfødte lammene bare inne i innhengningen for å få næring (melk av mora) og vern (av hyrden) og for å bli knyttet til ham. Slik vi gjennom fellesskap, omsorg og nærvær blir knyttet til vår hyrde, Jesus.

Møtehelg i Sortland Frikirke

Velsignet godt nyttår!
Vi starter det nye året med møtehelg med Jan Rettedal denne helgen – og du er hjertelig velkommen til hyggelig Bibelkveld med sang på fredag hvor Jan har fått med seg Ann Jorid og Øyvind fra Øksnes. Søndag er det gudstjeneste med god forkynnelse over Markus 1, 1-11 om å bøye seg ned.

Vel møtt!

20171225_143540

1.søndag i advent

Vi starter det nye kalenderåret i den mørkeste og kaldeste tida med forventning mot de lysere dagene vi vet skal komme. Når det nye kirkeåret starter her vi er i dag på første søndag i advent, er vi i de mørkeste og korteste dagene i året. Ikke rart vi da tenner lys og slik gjør en motbevegelse til mørket. Ved å tenne en liten lysflamme når det er mørkt, skaper vi en protest mot mørket: vi tvinger det bort.

Adventus er latin og betyr «komme» eller «ankomst»: Vi feirer frelseskongens ankomst: Han som Gud en gang i gammel tid hadde lovet sitt folk at skulle komme. (Advent er også ventetid: Vi venter på kongen Jesus som skal komme.) Vi leser ett løfte i Sakarja «Bryt ut i jubel datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.» Det er kongen som kommer med frelse som blir født i jula.

Dagens prekentekst er hentet fra Lukas 4, 16-22a, der hovedfokuset er Jesu programtale. Dette er muligens i begynnelsen av Jesu virke, men hvis vi forutsetter at Matteus 13 og Markus 6 omhandler samme hendelse, skjer dette etter at Jesus har virket i Galilea en god stund allerede. Når Jesus leser teksten fra Jesaja, er det neppe en tilfeldig tekst han leser fra. Det er en nøye utvalgt tekst som peker på hans kommende virke. Han leste fra profeten Jesajas bok om det som var hans oppgave nå som han var kommet til jord og skulle begynne på sitt virke. Når vi slår opp i Jesaja, finner vi ut at Jesus kutter siste del av sluttsetningen, den delen av profetien som handler om dom. Det at han tar et bevisst valg og kutter den setningen, kan virke som at han er bevisst sin oppgave på jorden: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» som vi leser litt senere i Lukasevangeliet (Luk 9, 56). Jesus er ikke kommet for å dømme mennesker, men for å tilby hver og én valget om evig liv. Han ønsker å se mennesker frelst slik at alle kan ta del i det evige riket. Og hva passer vel bedre på kirkeårets første søndag enn å prøve å forstå hvorfor Jesus lot seg føde som et lite menneskebarn og komme til jord?

Jesus sier selv han er kommet for å forkynne evangeliet til fattige. Et godt budskap er vel noe alle har behov for en gang iblant, men hva var så spesielt med dette budskapet? Jesus kom til jord som gudesønn og er også i dag Guds sønn som kommer med frelse som en gave til oss hver dag. Jesus ønsker å se mennesker frelst, og uten at han kom til jord er dette umulig. I synagogen i Nasaret står Jesus nå fram og forteller hva han vil gjøre i tiden fremover: Han vil sette fanger og undertrykte fri, han vil gi blinde synet og han vil rope ut et nådens år for Herren. Hva betyr det? Hva betydde det da, og hva betyr det for oss i dag?

En som er blind er avhengig av hjelpemidler for å kunne leve et normalt liv som et gjennomsnittlig menneske ikke kan. Han har behov for at noen veileder han i hvordan han skal leve uten syn, hjelpe han til å finne fram og hverdagslige gjøremål som en som har syn fint klarer på egen hånd. Uten et sosialt fellesskap havner den blinde utenfor samfunnet. Fattige mennesker var også avhengig av hjelp fra andre. Den som ikke har noe, har heller ikke mulighet til å få noe uten hjelp fra andre. Men hvem ønsket vel å hjelpe syndere?

En spedalsk, blind eller lam ble sett på som uren. Øversteprestene og Rådet mente disse funksjonshemmingene var straff fra Gud pga synd. Da var det ingen mennesker som ønsket å hjelpe disse fordi de selv var redd for å bli smittet av urenhet.

Men her gjør Jesus en stor forskjell! Han oppsøker syndere, svake og fattige. Han gjør det motsatte av alle andre når han viser medlidenhet og omsorg for disse menneskene. Det var jo det vi leste i dagens tekst! JESUS KOM FOR Å SETTE DE UNDERTRYKTE FRI. Jesus kunne sette disse fri fordi han hadde Herrens Ånd over seg. Han var hellig fordi han var og ER Guds Sønn. Med dette følger nettopp at han har makt over alle åndskrefter og derfor mulighet til å sette mennesker fri fra sin sykdom eller synd.

Mange vil nok stille spørsmål om hvorfor ikke alle mennesker da er satt fri fra sin plage, men siden det er et såpass stort spørsmål har jeg valgt å ikke si noe om det i dag.

V. 21-22: Jesus begynner undervisningen med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Reaksjonen til hans preken i synagogen denne dagen er at han får ros fra forsamlingen og som det står undrer de seg over «de nådeord som kom fra hans munn». Reaksjonen er forståelig når vi hørte hva Jesus forkynte: Fanger skal få frihet, blinde få synet, undertrykte få oppreisning! Dessuten lover han et nådens år fra Herren! Budskapet i Jesu tale er jo rett og slett fantastisk! Likevel så aner vi en undertone blant rådsmennene og øversteprestene i forsamlingen. Hvordan denne undertonen utarter seg ser vi når vi går mot påsketider.

Men er dette budskapet så relevant for oss i dag? Er det han tilbyr meg relevant? Jeg og du er verken fattig, fange, blind eller undertrykt. Jesu programtale er i så forstand ikke relevant for meg. Men forsamlingen i Nasaret kan gi oss en nyttig påminnelse ved inngangen til et nytt kirkeår: Det handler om å få det rette synet på vår tilstand og stilling innfor Gud. Og hvis vårt syn blir korrigert ut fra skriften, vil også min forventning til Jesus bli radikalt korrigert:

  • Jeg er fattig i meg selv på kraft og frimodighet, og bare Han som vendte tilbake til Galilea i Åndens kraft, kan gjøre noe med det. Jeg skal slippe å vente til Pinsedag for å få det. Han gir meg det mer enn gjerne som en «nyttårsgave»!
  • Jeg er straffet og fengslet på grunn av min synd og skyld, ute av stand til å betale min gjeld. Noe har gått skikkelig feil, men bare Jesus kan gi meg full frifinnelse. Jeg skal heller ikke måtte vente til deler av straffen er sonet, for Han er for lengst en soning for hele verdens synd og skyld.
  • Jeg er blind og går i mørket ute av stand til å finne verken veien, sannheten eller livet. Derfor er det så godt å få høre at Han gir meg synet igjen. Det gjør at jeg med frimodighet kan gå fram i en mørk og utrygg verden.
  • Jeg er undertrykt av frykt og redsel for alle slags onde makter og myndigheter, ikke minst for døden. Det kan være verre enn den største fattigdom, fangenskap og mørke. Derfor er det et under når det går opp for meg at jeg har funnet nåde hos Gud og skal få leve i Hans lys og i Hans kjærlighet.

Derfor stirrer jeg spent på Jesus og tar det til mitt hjerte når han sier: I dag er dette skriftord blitt oppfylt for deg mens du hørte på!

Amen!

(Siste avsnitt er hentet etter inspirasjon fra Per Larsen:  http://www.israelsmisjonen.no/_service/316/download/id/364333/name/2017.12.03+-+1.+s%C3%B8ndag+i+adventstiden.pdf )

Medlemsopptak og eldsteinnsettelse!

Søndag 24.september var det fest i Sortland Frikirke! Menigheten ble beriket med 4 nye medlemmer, de har lenge vært aktive i menigheten og ønskes nå spesielt velkommen på papiret. Reinar Karlsen ble også gjeninnsatt som eldste, noe menigheten er svært takknemlig for.

Fra venstre: Tor Håkon Frostestad, Ole Magnus Karlsen, Guro Karlsen med Idin Andreas på armen, Audun Jenssen og eldste Reinar Karlsen

Fra venstre: Tor Håkon Frostestad, Ole Magnus Karlsen, Guro Karlsen med Idin Andreas på armen, Audun Jenssen og eldste Reinar Karlsen

Vi oppfordrer menigheten til og fortsatt ta godt imot våre nye medlemmer og være med i bønn for dem. Be også spesielt for Reinar som har stilt seg villig til å stille som eldste igjen.
Herren velsigne dere alle!

 

Erling Berntsen holdt dagens Gudstjenesste og Anne-Grete var med som organist

Erling Berntsen holdt dagens Gudstjenesste og Anne-Grete var med som organist

Reformasjonen 500år!

I år er det 500 år Martin Luther spikret opp 95 teser på kirkedøra i Wittenberg. Teser, eller setninger, som talte mot avlatshandelen. Formålet med å spikre opp disse tesene på kirkedøra var å få diskusjon med prestestanden. Lite visste Luther at det ville føre til en ny reformasjon!
Et par-tre år før Luther spikret opp disse tesene, hadde han det som er blitt kalt for «Tårnopplevelsen». Martin Luther lever som munk. Han sitter på værelset sitt og studerer Bibelen. Han sliter med egen synd og har lenge gått med angst fordi han tenker på dommedag. Hva kan han gjøre? Han gjør det han kan for å bli fri fra skjærsilden mellom døden og evigheten. Den fryktelige pinen som ventet han. I en tid der det er fattigdom som rår, kan han ikke kjøpe seg fri med avlat. Han bad og pinte seg selv i redsel for det som ventet han før himmelriket.

Så er det denne tiden han sitter i tårnet og studerer Skriften. Denne kvelden studerer han Romerbrevet, et av skriftene han har forelest over for studenter. I første kapitlet forstår han det som i dag gjør at vi ikke har de samme avlatsordningene som på begynnelsen av 1500-tallet:

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» Romerbrevet 1, 16-17

Martin Luther så og forsto at den som tror på Jesus får Guds rettferdighet og er fullkommen i han. Vi får Guds rettferdighet uten å gå i kloster, uten å betale avlat til prestene og uten å streve og arbeide for frelsen. Vi blir Guds barn bare ved å tro. Dette gav Luther en sjelefred og frykten for skjærsilden forsvant. Han fikk grepet evangeliet: Det gode budskapet om Jesus Kristus som kom til verden for å frelse oss fra all synd. Jesus døde for synden og Gud tilgir uten betingelse. Det sies at Martin Luther skrev i margen på sin Bibel: Sola fide «Ved tro alene». Det er en av Reformasjonens fem S’er som forteller oss at Bibelen er nok i seg selv. 

Reformasjonens fem S’er:

  1. Sola Fide! En person blir rettferdiggjort gjennom tro alene
  2. Sola Gratia! På grunnlaget av nåden alene er vi rettferdiggjort for Gud
  3. Solus Christus! Vi er rettferdiggjort for Gud i Kristus alene
  4. Sola Scriptura! Den eneste guddommelige autoritet for spørsmål om kristen tro og lære er Skriften alene
  5. Soli Deo Gloria! All ære og herlighet vedrørende vår rettferdiggjørelse tilhører Gud alene, all ære tilhører Gud alene

Bilderesultat for luthers teser