LIVSHJELP – HYRDEN OG SAUENE

4. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav trøster meg.

Andakt av Jan Rettedal, del 3

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. Dødsskyggens dal er ikke så lett for oss nordboere å forstå, men har en helt spesiell og dramatisk klang for dyrepassere i Midt-Østen. I disse ødemark-lignende områdene er det nemlig fullt av uttørkede elveleier (levadaer). Her brukte hyrdene å føre saueflokkene sine for å spare tid, da disse elveleiene utgjorde solide snarveier, og for å gå i litt mindre kupert terreng. Problemet var derimot det at elveleiene bare var tilsynelatende uttørkede. Kom det et kraftig regnskyll i nord, kunne de bli fullt opp av vann på kort tid – og da satt de som befant seg der i saksa, for det var oftest høye kanter opp på begge sider. I tillegg huset disse elveleiene ofte både farlige skorpioner og små giftige slanger, og rovdyr som ulv og ørkenrev var aldri langt borte. Så dette var, tross fordelene, virkelig dødsdaler – slik mye av det vi syns virker enklere og har flere fordeler med seg ofte i vår vandring med Herren, egentlig er lunefulle feller. Den viktige og vidunderlige bisetningen ”for du er med meg” utgjør den store forskjellen på liv og død både for sauene og for oss!

   For du er med meg, din kjepp og din stav trøster meg. Her må vi først se litt på hva hyrden var utrustet med, hva han hadde med seg i veska si: Han hadde en vannflaske i skinn, litt tørket frukt som niste, en slynge, en taukveil, en liten oljelampe (datidens lommelykt) og en fettflaske. I tillegg hadde han ofte et lite, portabelt musikkinstrument med seg, enten en fløyte eller reiseharpe. Og så hadde han en lang stav og en kjepp eller staur. Dette siste var hans våpen i møte med aggressive villdyr. Slyngen var ikke primært et våpen, men noe å skremme med.

Skjermbilde 2018-05-28 kl. 11.41.22

     Hyrdestaven var en høy stav, opptil 2 ½ meter høy, med en krok på toppen, slik vi ser det i de mer forseggjorte biskopstavene i vår tid. Den var et ”multi-verktøy” som ble brukt til flere ting. Den var for det første en støttestav i ulendt terreng, slik våre turstokker er det. For det andre kunne hyrden dra ned frodige og saftige grener fra høye trær på karrige steder og dra av blader som føde til sauene. Han kunne også holde staven ut som et gelender ved trange passasjer på fjellstiene, som det var mange av, og nærmest ’sluse’ flokken forbi utsatte steder. For det fjerde kunne han holde innpåtrengende rovdyr på avstand, ofte kombinert med kjeppen (eller klubba, som vi ville ha sagt). Og for det femte og mest spektakulære kunne han lage en løkke av taukveilen sin som han festet ytterst på staven og som han deretter kunne senke ned til en sau som hadde satt seg fast på en fjellhylle (gått i skårfeste, som det kalles) og lirke tauet rundt en fot av sauen og forsiktig stramme til og trekke den opp i trygghet. Altså ble hyrdestaven brukt til både å lede, hjelpe, gi mat, skjerme og redde sauene. For meg står den derfor som et talende bilde på ”multiverktøyet” Guds ord.

   Dessuten står det at kjeppen og staven trøster meg. Det er ikke tilfeldig. Ser vi på en moderne ”hyrdestav” til en biskop, har den vakre og sirlige utsmykninger. Ofte symboliserer disse kunstneriske tegnene åndelige sannheter. Bakgrunnen er den eldgamle praksisen bland sauegjetere i Orienten der de risset inn i staven viktige hendelser. Hendelser der de hadde reddet sauene fra farer og død. Hos David var det garantert et merke på hyrdestaven som viste til hans seier over bjørn og løve med bare hendene – i Guds kraft. Kanskje han avsluttet sin gjetertid med å risse inn et symbol for drapet på filisterkjempen Goliat med en slyngestein og Guds beskyttelse. Og når denne staven senere var byttet ut med kongsstav, kunne han hente fram den gamle hyrdestaven og finne dyp og ekte trøst i det som sto der. Slik han senere skrev: Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! (Sal 103:2) – Hva leser du på den gode hyrdes stav til trøst? Hva har han gjort for deg? Hvilke farer har han berget deg ut av?

   Kjeppen var angrepsvåpenet. Dette brukte hyrden til å få inn dødelige slag på rovdyr som angrep, hvis han ikke klarte å jage dem vekk med sine rop, slynga eller staven. I tillegg kunne han ha kniv på seg som et tilleggsvåpen. For meg er dette først og fremst bilder på bønnevåpen som vi bruker i nærkamp med det onde. Men vi vet jo at også Guds ord kalles Åndens sverd, så også Ordet er et angrepsvåpen, (Ef 6:17; jf Hebr 4:12).

   Slyngen brukte hyrden for å skremme sauer inn i flokken igjen, spesielt lam og ungsau, som trakk for langt ut. Da skjøt han småstein like utenfor sauen, slik at den ble skremt tilbake i flokken. Slik blir slyngen et fantastisk bilde på Guds lov og på formaningene i Guds ord. De skal ”skremme” oss tilbake til flokken hvor vi er trygge og fungerte på samme måte som gjeterhunden opererer hos oss. Slyngen kunne også brukes til å skremme bort villdyr, men ble bare unntaksvis brukt til å skade dem, da det var alt for farlig.