LIVSHJELP – HYRDEN OG SAUENE

Andakt av Jan Rettedal, del 1

Salme 23
En salme av David.
En viktig overskrift! Det var nemlig ikke hvem som helst som skrev denne
salmen, men én som var vel kjent med hyrdelivet av egen dyrekjøpt erfaring.

Skjermbilde 2018-01-16 kl. 11.58.33

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.
Vi begynner med siste del av verset: Jeg mangler ingen ting, eller ”meg fattes intet”, som det sto i en tidligere oversettelse. Setningen kan også forstås futurisk: Jeg skal ikke mangle noen ting. Det betyr at vi verken mangler noe i dag eller i morgen eller i overmorgen eller videre fremover. Dette er litt av en bekjennelse av en sau, for en sau mangler alt! Ikke har den klør, ikke har den rovdyrkjeft eller gifttunge, ikke har den kraftfull brystkasse eller sterke bein og vanligvis heller ikke horn. Ikke kan den forsvare seg, ikke kan den angripe eller rømme, for den mangler hurtighet, og når den endelig har fått opp farten, har den ingen utholdenhet. Den har en elendig stedsans og har ikke navn på seg for å være veldig klok. Ikke er den spretten; lammene er spretne så lenge de er små, mens geitene er spretne hele livet. Ikke kan den brukes som trekkdyr, ikke fungerer den som kløvdyr eller ridedyr. Den er ubrukelig, svak og forsvarsløs. Den er ”ingenting”. Og det er ikke en tragedie, men en lykke. For den klarer seg ikke alene. Sauen er hjelpeløs i seg selv. Akkurat som oss. Den er helt avhengig av å tilhøre en flokk, og helst med en gjeter nær seg, for alene er den fryktelig sårbar. En geit, derimot, er mye mer selvstendig og robust og klarer seg godt på egenhånd og uten særlig oppsyn. Mens sauen, også om den er sammen med andre, vil ha bruk for en som passer den. Tapstallene i Norge for sau ”til seters”
uten vakthold, som bonden må regne med, er på nærmere 10 %. I 2014 ble det innhogg på opptil 40 % i enkelte sauebestander på Vestlandet (deler av Sogn) under sommerbeitet på grunn av rovdyrs, spesielt jervens og gaupas, herjinger. Så når hyrden i Luk 15:1ff forlater de 99 (NB: Han forlater dem ikke alene ute på markene, men selvsagt i en nærliggende nattekve) for å lete opp den ene, så handler dette om noe helt annet enn kalkulert risiko – for: Når én sau settes opp mot 99 er det for å få fram viktigheten av den ene! En husdyreier i Midt-Østen på den tid ble ikke godkjent som sauebonde før han hadde 100 sauer! Derfor vil han gjøre alt som står i hans makt for å finne den ene savnede. Som teolog Jan Rantrud skriver: ”Hundre er jo et rundt tall, og fra gammelt av er det akkurat det antallet en måtte ha for å ha status som saue-
eier (med de rettigheter som fulgte med). Forskjellen på å ha hundre sauer eller nittini var derfor mer betydningsfull enn for eksempel forskjellen mellom å eie femti eller nitti, eller forskjellen på å eie to hundre eller tre hundre. Men når det, som her, er snakk om akkurat hundre – grensetallet, så er én sau like mye verd som de nittini andre (…).” (Prekengjennomgang i ”Bibelverkstedet” avisa Dagen) Slik synliggjør Jesus den enkeltes verdi! Hundretallet står for helhet. Fellesskapet er ikke helt komplett uten deg. Noe mangler. Noen mangler. Du mangler! Bedre å mangle alt og være i flokken enn å eie alt og mangle i flokken!

Så første del av verset: Herren er min hyrde. Når en sau kan si at han ikke skal mangle noen verdens ting, så er det selvsagt på grunn av den første havdelen av denne setningen, nemlig: Herren er min hyrde. Det vanlige i denne del av verden var at herren, sauebonden, ikke var hyrde, men hadde innleide gjetere til å passe på dyrene. Gjerne for flere år. Disse kalles for leiekarer. Hadde sauebonden sønner, ble den eldste satt til å lede dette gjeterteamet når han var voksen nok. Senere ”arvet” de yngre brødrene dette ansvaret, både fordi bonden trengte de andre sønnene til andre ting på gården og fordi de slik lærte hverandre opp. På den måten fikk han også som far oppdra og selvstendiggjøre sine sønner og bygge karakter i dem. For gjeteryrket var både ensomt, krevende og ikke uten farer. Både Josef og David ble satt til denne jobben av sin far (1 Mos 37:2; 1 Sam 16:11; 17:15). Faren var den som hadde hovedansvaret for sauene, selv om han altså brukte sin egen sønn som ”mellommann”. Som arbeidsleder. Som sjefs- eller overhyrde. Slik vår himmelske Far gjennom mellommannen, sin Sønn, Den gode hyrde, har ansvaret for oss.
Hver gård hadde en egen hjemmekve hvor sauene oppholdt seg når de var hjemme. Dessuten var det utekveer, som ofte var større fellesinnhengninger i de områdene der dyra beitet. Der delte de ulike gjeterlagene på vaktholdet, slik vi leser om i forbindelse med Jesu fødsel (Lk 2:8).
Når det var tid for lamming, var sauene som oftest hjemme for å gjøre alt arbeidet lettere. Da ble det ofte så travelt på gården at hyrdens sønn like godt ”flyttet” ut i den åpne innhegningen for å være tilgjengelig på døgnbasis (jf. Fil.2, 5 ff). Han fikk jevnlig avløsning av noen av de andre gjeterne, men det var han som hele tiden hadde ansvaret for stell og vakthold. Og det var han som var der mest. Han var også den som forløste flest lam fra de drektige søyene; han ledet altså ”jordmorteamet”. Slik Jesus ”flytter” inn i vår verden og blir vår Forløser!

Når lammene var født, var det hans oppgave å gi dem navn; hver sau skulle ha sitt navn (Joh 10:3; jf Jes 43:1). Og siden han var så mye inne i innhegningen (=sauekveen) i denne tiden, lærte lammene tidlig å skille hans stemme fra de andres (v 4). I ene hjørnet av kveen var det ofte et lite ”fjøs’” eller et enkelt overbygg, hvor sauene søkte ly om nettene og for uvær. Men hyrden lå ikke der. Han lå i inngangspartiet som var uten port, og var slik i egen person en levende dør, et nødvendig hinder. Og han satt med vilje ukomfortabelt for ikke å sovne (jf Sal 121:4). Dermed kom ingen lam eller sauer ut uten at han visste det og ville det, og ingen uvedkommende (rovdyr eller tjuver) kom seg inn uten å måtte passere ham (hvis tjuvene ikke kløyv over gjerdet, da, men da ville han som regel oppdage det på grunn av uroen blant sauene). Det er dette ”dør-bildet” vi møter i Joh.10. Den første tiden var alle de nyfødte lammene bare inne i innhengningen for å få næring (melk av mora) og vern (av hyrden) og for å bli knyttet til ham. Slik vi gjennom fellesskap, omsorg og nærvær blir knyttet til vår hyrde, Jesus.